åklær

Vevnad med geometrisk, ornamentalt mønster

Åklær er en betegnelse på en gruppe tepper som ble hjemmeproduserte på gårdene rundt om i Norge. Man mener at de første ble laget allerede i Vikingtiden. Ordet åkle kommer av det gammelnorske ordet àklæethi, som betyr sengteppe.

Teppene som ble regnet for å være svært verdifulle, var knyttet opp mot kristne seremonier. De ble ofte gitt i gave i forbindelse med dåp, konfirmasjon og bryllup. På Vestlandet ble åkle også brukt som lik-teppe ved begravelser.

Materialene var plantefarget ull- og lin-garn, som var tilgjengelig på alle gårder den gangen. Mønster og vevteknikk kunne variere fra bygd til bygd. Siden dette var husflid/folkekunst kunne det ofte være store variasjoner i utforming og kvalitet.

Under Nasjonalromantikken i Norge (ca. 1840-60). Våknet interessen for folkekunsten. Etter hvert ble mange av disse åklærne gitt som gave til i våre muséer.

Ruteåklær er en egen gruppe innen disse åklærne. Disse er bygget opp av ruter der de vertikale linjene er bundet sammen ved å la innslagstrådene slynges om hverandre.

Åklærne under er hentet fra  «Åkle i Sogn og Fjordane» av Eva Ramstad, Skald AS Forlag:

Kisteåkle i skillbragd fra Lærdal, ca. 200 år gammelt.

Et dåpsteppe vevet i 1860 på garden Erviksæter. Skillbragd med border inspirert av tradisjonell skillbragd og ruteåkle.

Ukjent

«Holmenkollteppet» ruteåkle kartong av Gerhard Munthe. Vevet av Bolette Sørebø 1928.